Inle lake i Burma
Inle Lake i Myanmar (Burma) er blitt en stor turistattraksjon. Mange små og store privateide hoteller er bygget opp rundt innsjøen i løpet av de siste årene. Turistene kommer som oftest med fly fra Yangon eller Mandalay til flyplassen Heho som ligger 35 km unna. Det er fly fra både Yangon og Mandalay. Det er også mulig å ta landeveien fra Yangon, en reise på 660 km, og fra Mandalay som ligger 330 km unna. Veistandarden er ikke alltid særlig god.
Ferskvannsinnsjøen ligger i Shan-staten og er landets nest største innsjø på 116 km2 – noe større enn Randsfjorden i Norge. Den ligger i en høyde 880 meter over havet, noe som gjør at det er kjølige, friske morgener. Under den tørre årstiden er gjennomsnittlig vanndybde kun 2,1 m. Det dypeste punktet er 3,7 m. Men i regntiden kan dette øke med 1,5 m.
Rundt 70.000 mennesker bor rundt sjøen, stort sett fordelt på fire byer, i tillegg til mange små landsbyer. Noen av disse er bygget på påler ute på selve sjøen. Det er dette turister gjerne vil se, kjøre båter mellom husene og se på dagliglivet og folks gjøremål. Intha-folket utgjør den største folkegruppen. Men også andre folkegrupper som Shan, Taungyo, Pa-O (Taungthu), Danu, Kayah, Danaw og Bamar har sitt liv på eller rundt innsjøen.
De fleste er troende buddhister, og bor i enkle hus av tre og vevd bambus på stylter. De er stort sett selvforsynte bønder og mange driver landbruk på kunstige flytende øyer.
De sanitære forholdene i landsbyene rundt innsjøen er en pågående bekymring for offentlige helsemyndigheter, på grunn av urenset avløpsvann som renner ut i innsjøen. For å sikre friskt og rent vann, har noen landsbyer nå fått brønner og tilgang på godt vann.
Det meste av transport på sjøen skjer med tradisjonelle små båter som stakes eller blir rodd. Flere større båter utstyrt med utenbordsmotorer finner veien til innsjøen, ikke minst på grunn av økende turisttrafikken. Dette har ført til at støy er et merkbart problem. Støyen fra billigere dieselmotorer er påfallende på en ellers rolig innsjø.
Lokale fiskere er kjent for å praktisere en særegen rostil som innebærer at de står bak på båten på ett ben og bruker det andre benet til å ro med. En teknikk de lærer seg fra barnsben av. Denne unike stilen utviklet seg på grunn av at vannet er dekket av siv og flytende planter som gjør det vanskelig å se over dem mens de sitter. Dette er kun praktisert av menn. Kvinner sitter med korslagte ben på hekken og ror på vanlig måte.
Håndlagede varer for lokalt bruk er også blitt til inntekt fra turismen. Typiske produkter er utskjæringer og andre dekorasjonsgjenstander, tekstiler og sigarillos. Lokale markeder har et stort utvalg for daglig behov, og hver dag er det marked. Med det roterer gjennom fem forskjellige steder rundt innsjøen. Når det holdes ute på innsjøen, skjer all handel fra småbåter. Dette "flytende markedet" er blitt en del av turistenes opplevelse, mer enn de markedene som er på land.
Inle Lake er kjent for sin vevindustri, både silke. bomull og lin. Silkeveving er en svært viktig industri. Det er stor produksjon av høy kvalitet av håndvevde silketekstiler. Et unik stoff fra lotusens plantefibre produseres bare på Inle Lake og brukes til veving av spesielle kapper for Buddhabilder som kalles KYA thingahn (lotuskappe).
Den mest tallrike type fisk kalles nga hpein (en karpefisk, Cyprinus Intha), er et fast innslag i det lokale kostholdet. En populær lokal rett er htamin gyin - "gjæret" ris knadd med fisk og/eller potet, servert med hnapyan gyaw (bokstavelig talt to ganger stekt - Shan tofu).
I tillegg til fiske dyrkes grønnsaker, ris og frukt i store hager som flyter på overflaten av innsjøen. De flytende hagene er dannet ved omfattende manuell arbeidskraft. Bøndene samler opp ugress fra sjøbunnen i de dypeste deler av innsjøen, bringer dette tilbake i båter og gjødsler de flytende hagene. Disse er forankret med bambusstaver tredd ned i sjøbunnen. Dermed ligger hagene alltid på samme plassen. Disse med endringer i vannstanden, og er motstandsdyktig mot flom. Den konstante tilgjengeligheten av næringsrikt vann resulterer i at hagene blir utrolig fruktbare.
Inle Lake får synlige negative miljøeffektene på grunn av økt befolkning. Arealet av innsjøen har krympet på bare noen få år. De omkringliggende åsene er blitt hugget nakne, fordi trærne blir brukt til brensel. Avskoging og mer intenst jordbruk har brakt i økende mengde silt og næringsstoffer i den grunne innsjøen. Siltet fyller opp sjøen, og næringsstoffene stimulere veksten av ugress og alger. Heldigvis er eutrofiering ikke blitt rapportert hittil.
Alle foto: Per Henriksen
Planten vannhyasint som det er blitt mye av, er ikke innfødt i sjøen Den utgjør nå et stort problem. Dens aggressive vekst fyller opp mindre bekker, og gror i stadig større områder på innsjøen. Plantene skygger for innsjøens opprinnelige plantearter og fisk som har behov for sollys.
En annen grunn til bekymring er den planlagte innføringen av ikke-lokale fiskearter, som for eksempel gress karpe (Ctenopharyngodon idella). Måler er at dette skal øke fisket.
Den beste tiden av året å besøke Inle Lake er når turistsesongen starter, i september og oktober. Den seremonielle Hpaung Daw U-festivalen, som varer i nesten tre uker, er tett fulgt av Thadingyut – en lysfest. Intha og Shan viser seg i sine beste klær i stort antall for å feire den buddhistiske fasten. Det er tradisjonell kapproing med dusinvis av bein-roere i Shan-klær i hver båt. Turistsesongen varer til mars/april.
For de helt spesielt interesserte, så bør nevnes at innsjøen har en rekke endemiske arter. Over tjue arter med snegler og ni arter av fisk som ikke er funnet noe annet sted i verden. Noen av disse, for eksempel sølv-blå scaleless Sawbwa brodd (Sawbwa resplendens), Crossbanded dverg Danio (Microrasbora erythromicron), og Inle Danio (Inlecypris auropurpurea).
Les også: turforslag til Burma - Myanmar
Les også: Bli reisefotograf
Hjelp barn i Thailand med utdanning og god helse - Bli giver Kids Health & Education