Romantikk på U Bein-broen

Nå skal ikke munker titte på jenter, de skal ikke begjære, de skal være avholdende både med det motsatte kjønn, tobakk, alkohol og ikke hengi seg til materielle gode og penger. Disse gamle tradisjonene henger igjen hos den eldre generasjonen. Men for ungdommen er det annerledes. De titter, de har mobiltelefoner, bærbare pc-er, tar gjerne imot penger. Noen skal jo ha en pakke røyk innimellom også.

-Sånn er det blitt, mumler de eldre og vandrer barbent videre med sine tradisjoner.

Men det var U Bein-broen vi skulle snakke om. Det ble bare så fristende å si noen ord om munker, i det jeg passerer dem på vestsiden av Tuan Tha Man-sjøen.

Broen er populær blant unge par. En romantisk vandring her i solnedgangen øker temperaturen mellom nyforelskede. Det er kanskje dette de tre unge munkene savner, og drømmer om, men valgte å leve livet i oransje kapper.

Den er som nevnt 1, 2 kilometer lang, står på 1086 kraftige teakpåler, og bred nok til at to tre mennesker kan passere hverandre uten å berøres. Den er nok verdens lengste teakbro, og ble bygget i årene fra 1849 til 1851.

Teak er en sterk tresort, men etter å ha stått i sol og regn, fuktighet og tørke i over 160 år, er slitasjen på stolpene betydelige. Men den står der. Ved lavvann er innsjøen dyp og broen virker ikke så høy. Men ved lavvann er den imponerende, en lang majestetisk, slank bro som på avstand kan se ut som den er bygget av fyrstikker. Dog er mange av stolpene en halv meter tykke, og treverket fortsatt solid, om enn blitt grått av tidens tann.

I 150 år er den benyttet av lokalbefolkningen, en nødvendige adkomstvei fra Amapuras bysentrum ut til rismarkene og landsbyene på den andre siden av innsjøen. Nå er det plutselig turistene som dominere trafikken.  Hver kveld mot solnedgang kommer dusinvis av turistbusser gjennom de trange gatene i Amarapura. Turistene skal se, beundre og vandre på broen. Den er en av attraksjonene under reisen til Burma.

Ved elvebredden ligger småbåter på rekke og rad. De tar turistene med ut på vannet, ror sakte omkring for å gi tilreisende tusen muligheter til å fotografere broen fra ulike vinkler, og i ulike farger etter hvert som solen blir lavere og lavere på himmelen, farger landskapet fra gult, til rødt og endelig blått før det er stummende mørkt. Solen faller raskt på disse kanter.

Men bilder er det blitt. Minner for mange år fremover, om halvtimen på Taung Tha Man-sjøen.

Ett spesielt minne jeg har, er en båt med en godt eldre mann og en ung kvinne. De satt tett, et romantisk bilde, ved første øyekast. Foran seg hadde de et lite bord med hvit duk. Kniplingduk faktisk. På bordet stod en flaske champagne og to stetteglass. Båten gled sakte rundt på vannflaten, under broen og tilbake igjen. De fotograferte ikke, bare satt der og nøt livet og nippet champagne.

Båten ble rodd mot land, og den unge kvinnen ble galant hjulpet ut av båten av to menn som ventet. Hun var ikledd sykepleieruniform. Den eldre mannen måtte mennene bære på land, og sette ham i en rullestol.

For meg ble det en del tanker, og leserne får selv finne ut av hva de tankene kan ha vært. Alt kan ikke beskrives med ord.

Når turister, mange turister og lokalbefolkning plutselig møtes, kan det lett bli konflikter. Det skal så lite til før noe går galt. Sånn er det også blitt med U Bein-broen. Burmesere flest, uerfarne med turister som brått strømmer inn i landet, og med mange fattige som lever i elendighet i bakgater, gir grobunn for kriminalitet.

U Bein er en turistmagnet, og dermed tiltrekker den seg kriminelle. Det er mange på broen mot kveld, trengsel og kamp om den smale gangveien. Flittige, kjappe fingre har lært seg å få snappet verdier fra turistene. Veien til rismarkene og landsbyene, den romantiske møteplassen er også blitt en kriminell arena.

De siste par årene har politiet regelmessig patruljert broen, for å dempe fristelsene turistene bærer med seg.

U Bein står der allikevel, stram, slank, støtt og vakker.

Særlig i solnedgangen.