Namibia -fakta og historie
Republikken Namibia, det tidligere Tysk Sydvestafrika, er et land i den sørvestlige delen av Afrika ved Atlanterhavskysten. Det grenser til Angola og Zambia i nord, til Botswana i øst og til Sør-Afrika i sør. Det ble selvstendig fra Sør-Afrika i 1990 og har sin hovedstad i Windhoek.
Namibia er et stort land med en langstrakt kyststripe på mer enn 160 mil. Den tørre Namib-ørkenen strekker seg i et tynt belte langs hele kysten. Lenger øst går landskapet over i høyereliggende platåer. Noen få elver gjennomskjærer det ellers tørre landskapet og danner fruktbare områder hvor mesteparten av befolkningen bor. Langs landets østlige grense mot Botswana begynner den enorme Kalahariørkenen, og i de nordlige områdene strekker det seg langstrakte sletter med sparsomme buskvekster. Mer enn en tredjedel av Namibia består av ørkenområder, og det er høye temperaturer og lite nedbør gjennom hele året. Landet rammes ofte av tørkeperioder, og det kan gå mange måneder helt uten regn.
Namibia er et av verdens tørreste land, og tynt befolket.
De tørre områdene til Namibia har vært befolket siden tidlige tider av buskmenn, damara, namaqua og siden rundt det 14. århundre av immigrerende bantuer som kom med bantu-ekspansjonen. Regionen var ikke omfattende utforsket av europeere før det 19. århundre da landet kom under tysk kontroll, bortsett fra Walvis Bay som var under britisk kontroll. Namibia var kjent som Tysk Sydvest-Afrika og var en av de tyske koloniene på det afrikanske kontinentet frem til første verdenskrig.
I begynnelsen av 1900-tallet fant folkemordet på herero- og namafolket, første folkemordet på 1900-tallet, sted i landet, hvor 100.000 herero-folk og 10.000 nama-folk ble drept. Landet har fortsatt en tyskspråklig minoritet.
Sør-Afrika okkuperte kolonien under første verdenskrig og administrerte det som et mandatterritorium under folkeforbundet til etter andre verdenskrig, da den ble annektert som territorium, uten internasjonal anerkjennelse. Namibia ble styrt av Sør-Afrika frem til 1990 under navnet Sydvest-Afrika. Sør-Afrika innførte sitt apartheidsystem, og i 1966 startet full krig mellom Sør-Afrika på den ene siden og den marxistiske uavhengighetsbevegelsen SWAPO, støttet av Angola og Cuba, på den andre. I 1990 fikk landet selvstendighet og Walvis Bay ble avgitt til Namibia i 1994.
Det namibiske landskapet består primært av de sentrale høylandene hvor det høyeste punktet er Brandberg med sine 2606 moh. Det sentrale platået går fra nord mot sør og grenser til Namibørkenen og dens kystsletter i vest, Oranjeelven i sør og Kalahari-ørkenen i øst.
En lang og tynn landstripe i nordøst, kjent som Caprivi-stripen, er den trange korridoren som ble oppmerket slik at Tyskland skulle få tilgang til Zambezi-elven.
Den namibiske klimaet varierer fra ørken til subtropisk og er generelt varmt og tørt. Nedbøren er sparsom og uberegnelig. Den kalde, nordgående Benguelastrømmen avgir noe av den sparsomme nedbøren. Ved siden av hovedstaden Windhoek sentralt i landet, er havnene Walvis Bay og Swakopmund andre viktige byer, i tillegg til Oshakati, Grootfontein, Tsumeb og Keetmanshoop.
Største næringsvei er landbruket. Nær halvparten av befolkningen driver med dette.
Namibia er blant de tre uavhengige landene i verden med lavest befolkningstetthet. Majoriteten av befolkningen er av afrikansk avstamning (84 % bantu og khoisan).
Ovambo-stammen utgjør rundt halvparten av befolkningen, konsentrert nord i landet. I tillegg til bantu-majoriteten, er der store grupper av khoisan (nama og buskmenn) som er etterkommere av de opprinnelige innbyggerne i det sørlige Afrika. Khoisan er betydelig forskjellige i utseende fra både bantu og hvite. Fargede med annen bantubakgrunn er etterkommere av flyktninger fra Angola. Der er også to mindre grupper med blandede raseopphav, kalt «fargede» og «bastere», som til sammen utgjør rundt 8 % av befolkningen.
En minoritet, ca. 6 prosent, er av europeisk opprinnelse, hovedsakelig tysk og nederlandsk. De fleste hvite namibiere og nesten alle av blandet rase er afrikaans-språklige og deler lignende opphav, kultur, religion og genealogi som hvite og fargede befolkninger i nabolandet Sør-Afrika. En mindre andel hvite (rundt 20 000) sporer sitt familieopphav direkte tilbake til tyske bosettere og opprettholder sine tyske kulturelle og utdanningsinstitusjoner. Alle portugisere er hvite gruvedriftere og bosettere fra deres tidligere koloni Angola.
Eneste offisielle språk er engelsk, selv om få i landet har dette som førstespråk. Den største språkgruppen, som tales av ca. halvparten av befolkningen, er oshiwambo. Andre mye brukte språk er afrikaans, som er det mest vidt forståtte språket, og tysk, som var offisielt språk til 1990. Blant de yngre generasjoner er det mest vidt forståtte språket engelsk. Portugisisk blir snakket av svarte og hvite fra Angola.
I begynnelsen av 1900-tallet fant folkemordet på herero- og namafolket, første folkemordet på 1900-tallet, sted i landet, hvor 100.000 herero-folk og 10.000 nama-folk ble drept. Landet har fortsatt en tyskspråklig minoritet.
Sør-Afrika okkuperte kolonien under første verdenskrig og administrerte det som et mandatterritorium under folkeforbundet til etter andre verdenskrig, da den ble annektert som territorium, uten internasjonal anerkjennelse. Namibia ble styrt av Sør-Afrika frem til 1990 under navnet Sydvest-Afrika. Sør-Afrika innførte sitt apartheidsystem, og i 1966 startet full krig mellom Sør-Afrika på den ene siden og den marxistiske uavhengighetsbevegelsen SWAPO, støttet av Angola og Cuba, på den andre. I 1990 fikk landet selvstendighet og Walvis Bay ble avgitt til Namibia i 1994.
Kristendommen er viktigste religion. Den største kirken er den lutherske, og Namibia er det eneste landet utenfor Europa med en luthersk majoritet.
Gå til siden Turforslag for Namibia